Transilvanian Hunger
Album - 17 febbraio 1994 - Debaser id 110577

Transilvanian Hunger
the mountain so Cold
Cold Cold Soul Cold

Your hands are cruel careful ... pale ...
To Haunt, to Haunt forever at Night

Take me can't you feel the Call
Embrace Me Eternally in your daylight slumber

To be Draped by the Shadow of your Morbid Palace
ohh, Hate Living... The only heat is warm blood

So Pure... So Cold
Transilvanian Hunger

Hail to the True, intense vampires
A story made for Divine fulfillment

To be the Ones breathing a Wind of Sorrow
Sorrow and Fright the Dearest Katharsis

Beautiful Evil Self to be the Morbid Count
A part of a Pact that is Delightfully immortal

Feel the Call Freeze you with the Uppermost Desire
Transilvanian Hunger, my Mountain is Cold

So Pure... Evil, Cold
Transilvanian Hunger

Tåken tetner
Mørket faller
Ondskap Slumrer
Skogen kaller

Her ute I Dyrets domene
Gjennom en dyster, Gusten Skog
Engler løper, engler flyr
Vekk fra min egen kikegaard

Jeg star under en kald vind
Taken letter fra englers flukt
Jeg drikker fra Manens Kalde
Bleke lys og hylder Satans sol
En Grusom Ondskap siver inn og fyller kropp og sjel
En himmel av Daudinger
Tortur og Hat

Tåken tetner
Mørket faller
Ondskap Slumrer
Skogen kaller

La meg for evig tjene de toogsytti evig falne
I den Kolde Mørke brønn av de Slue sorte
Verdig utropes jeg som den Uhellige treenighets Skald
Når helvete en gang kaller, er det ingen vei tilbake

Tåken tetner
Mørket faller
Ondskap Slumrer
Skogen kaller

Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden
Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager
Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest
Ingen drog til byen, uten lanse og til hest

I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre
I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre
Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste
Svik og løgn har fatt sin plass, I midgard jotneses palass

En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus
Han ferdedes blant folk, han trakket tyredd der blant mus
Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt
Han var enøyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt

Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen
Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap
For de sikret seg en plass, I en ufødt tragisk himmel
For de vandret nor og ned, for de rotnet I Hels fred

I en gammel ask - hang en Naskald gubbe,
Under en Svart himmel - hvorfra Regnet fosset ned.
Ingen for dithen - for a hugge liket ned,
for ingen kunne vite - hvorhen hengingen fant sted

Ensom mann han var - Da han dro til Valfars plass,
han ankom iført Brynje - til et storslått Grimt Palass.
Tusen år var gått - siden forrige mann kom dit.
de gråt av Dyster glede - da en sínn kom endelig.

Nor for det Trolske gapet - var en takeheim dypt ned.
Rekker av Nors sínner - vandret dithen nor og ned.
Ingen manglet Grav - og ingen manglet sínner,
for de for av elle og sott - dit til Kuldeheimens senger.

Kun fa av vaktens barn - kom til Farens rike rad,
for listig svik blant dem - førte flestemann dypt ned.
Dog kan man híre sangen - hver en Hedensk gammel høytid
for ja enna festes det - blant De trofaste Ods Sønner.

[Skrevet for Darkthrone av Greifi Grishnackh 31/12 - 1993 a.Y.P.S.]